November

Det dukker stadig opp festivaler eller hellige dager her. Helt uten forvarsel.

Her om dagen dro våre buddhistiske tibetanske venner oss med på en stor hindufest. Titusener av feststemte indske hinduer, samt en håndfull nysgjerrige ikke-indere, var samlet ved den store fotballbanen for å feire Dussehra, en festival som hyller det godes seier over det onde. Eller Hindugoden Ramas seier over demon-kongen Ravana. Og det spares ikke på kruttet! Det ble sendt opp fyrverkeri for hundretusener av rupier. I tillegg ble tre enorme figurer av Ravana og hans medsammensvorne satt fyr på, på eksplosivt og ekte indisk vis. 

Riktig nyttårsstemning. Det har de skjønt i nabolandet Nepal, der de slår to fluer i en smekk og like så godt feirer nyttår denne dagen.

Noen stod og måpte. Flere barn satte i med høylydt gråt. Noen ble bare vettskremte og ville vekk raskest mulig.
Eira jubla ekstatisk. 

Det tok sin tid å sende opp flere hundre raketter, så Eira ble litt sigen etterhvert. Men jubelen ville ingen ende ta.

Her er stakkars Ravana, demon-kongen, sekunder før han står i lys lue.
Han stilte til og med opp med movember-bart. Og ni hoder, selvsagt.

Plutselig ble det ganske varmt.

Der det er mye folk dukker det alltid opp selgere av de vidunderligste ting. Fargerike ballonger, skrøpelige plastikkleker, nydelig juggel og alskens søtsaker. Sukkerspinnmannen er en ettertraktet kar i kveldsmylderet.

***************

Det hender noen følger oss hjem om kvelden, gjennom indiamørket.

En dag fulgte Tsering oss til døra. Hun ville imidlertid ikke gå hjem igjen, så vi fikk oss en overnattingsgjest. -Til stor begeistring hos Eira. Tsering forlangte også et kveldbad, noe hun absolutt hadde behov for, viste det seg. 

Tsering er forresten en hund.
Eiras indiske trehjulssykkel henger på mirakuløst vis fortsatt sammen, forøvrig.

Nabojentas skole hadde jubileumsfest en helg. Dette ble feiret med oppvisning av pusling, klossbygging, dansing og synging. Eira gjør det hun kan for å få litt oppmerksomhet av veninna si, som gjør seg klar til den store kloss-sorteringskonkurransen.

******

Det finnes ikke så mange fine klatre-trær her, men på søndag fant vi et!

Eira fikk aldri nok av å klatre i det, og brydde seg fint lite om at det hang et spøkelse over skuldra hennes...

Høsten er her

Tilværelsen går sin vante gang her i åskanten vår, og noen av oss har begynt nedtellinga til hjemreisa som ligger og vaker åtte uker foran oss. 

Monsunen har for lengst gitt seg, og nå begynner kveldene å bli litt friskere. Gensere, ull og fleece er funnet fram, og vi er i ferd med å bytte ut sandaler med sko. Den indiske høsten er her. Hun er en fjern slekting av den norske høsten, mye varmere, solfylt og vennlig.

Selv etter mange måneder her oppdager vi stadig nye saker. 

Her om dagen var vi ute og gikk da vi fikk øye på noe rart i bekken ved siden av veien.  

Hva er det som rører seg nedi der?

Denne snodige krabaten hadde det storveis i bekken oppe i fjellsiden, 1500 meter over havet, 2000 kilometer unna nærmeste dråpe saltvann.


###


Dharamsala er, som resten av India, ganske preget av søppel. Søppeltradisjonen her går stort sett ut på å kaste det du har der du er. En og annen gang blir noe av rasket rakt sammen til en liten haug og tent på. -En herlig duft...
Resultatet av denne stolte avfallskastingstradisjonen blir selvsagt at det ikke finnes en eneste flekk uten søppel.
På lørdag ble det arrangert fellesrydding av søppel. Vi troppet opp, sammen med 10-15 andre frivillige.

Vi fikk utdelt gummihansker, munnbind og søppelpose og kasta oss ut i det hissige brenneslekrattet langs veien. Der lå det uttømmelige mengder av plast, knust glass, tøyfiller, papir, papp, sko, korker, snorer, chipsposer og annet flott. Denne plukkingen bar etterhvert preg av å likne mer og mer på en arkeologisk utgraving.
Etter en times tid var to digre kontainere fylt til randen av det deiligste søppel.
Eira fant en mengde små skatter. Her viser hun fram et arkeologisk funn av de sjeldne, en godt bevart emballasje til en særegen, nordindisk kjekssjokolade, omtrentlig datert til tidlig bronsealder.

Selv skattejakt kan bli litt ensformig og kjedelig i lengden. Eira ofret seg for kunsten etter en god times rydding. Her med en av hennes mest provokative installasjoner, Stein på ein betongkloss.

Dagens høydepunkt er gjerne et besøk innom våre tibetanske venners butikk og restaurant. Her vanker det ubegrensa mengder snop og juice, samt en hund, fire gutter å leke med og to søppelsekker med leketøy.
Eira fikk på seg en gul plastikkappe, polstret knær og albuer og fløy mellom restaurantens bord og stoler og gjester og ropte så høyt hun kunne "Supermaaan". Publikums mottakelse var vel noe blandet, men Eira rant over av lykke og sov godt den natta.

Kokkelering

 Vi fikk middagsbesøk her en dag.

Og da må det jo nødvendigvis lages middag. Råvareutvalget på vårt to kvadratmeter store kjøkken uten kjøleskap avgjorde at det ble den lokale klassikeren chow mein. Eira heiv seg over oppgaven med stor lyst og iver.

Gulrotskrelling og -kutting med stødig hånd. Vi beregner klokelig et par gulrøtter ekstra. Gulrotbiter er nemlig fryktelig fristende, og kun halvparten slipper unna gapet til Eira på vei opp i steikepanna.

Blomkål.

Indisk hvitløk. En irriterende liten rakker. Hvitløksbåtene her er unødvendig små, så det å skaffe nok opphakka hvitløk til en god porsjon chow mein krever en halv formiddag og fryktelig god tålmodighet. Eller små, effektive barnefingre. Heldigvis har vi tilgang på en av delene her i huset.

Smaksprøver er ikke å komme unna. Eira forsikrer seg om at de tibetanske nudlene er akkurat passe al dente.

Plutselig var maten ferdig. Og Chow Mein á la Eira fikk skryt av det lokale dommerpanelet, bestående av erfarne, tibetanske ganer.

Også her i landet ryktes det at man blir stor og sterk dersom maten spises opp. Så etter måltidet er det vanlig å gjennomføre en rutinemessig høydekontroll. Det krever ikke ubetydelige mengder konsentrasjon.

Høyden kan tidvis variere litt, ser vi tydelig ut fra Eiras personlige målinger og markeringer.

 

Bryllupsfest!

I går var vi på fest. Bryllupsfest. Tibetansk bryllupsfest.

Iført tradisjonelle tibetanske festklær trappet vi opp ganske halsende, ganske overbevist om at vi var ute i siste liten, som vanlig. Først møtte vi noen venner på et hotellrom. En god stund seinere dukket bruden opp på rommet. -For å bli kledd opp i brudeklær. Og kvarteret senere så vi brudgomen traske forbi oss på gata, iført lett slaskete hverdagsklær. Han så ut som om han ikke skulle gifte seg på ukesvis. Vi var visst ikke så seint ute likevel, viste det seg. 

Det blir gjerne en god del venting når vi gjør ting sammen med våre tibetanske venner, og ingen vet helt når ting skjer. Plutselig bare skjer de. 

Og plutselig satt brudeparet der, ferdigpyntet og med svære, flotte og ekstremt varme bryllupspelsluer på hodet.  Så var bryllupet i gang. 

Som i alle tibetanske bryllup sitter brudeparet på utstilling før alle gjestene kommer og legger et silkeskjerf rundt halsen på dem og halve slekta, som sitter ved siden av. Tidligere på dagen hadde vi investert i femten tibetanske silkeskjerf av flotteste kaliber, så vi var godt rustet. Håper de får bruk for de 1855 silkeskjerfene de satt igjen med til slutt.

Venting. Eiras favorittaktivitet. 

 Det skjer ikke alltid så mye i tibetanske bryllup. Ingen taler. Ofte ingen sanger. Man får mat og drikke og sitter og kikker rundt seg. Men Eira vet råd. Hun fant seg en munk med smarttelefon. 

Da det var blitt mørkt og folk hadde begynt å rusle hjem startet endelig moroa. Eira var ikke sein om å kaste seg utpå dansegulvet og vrikket og hoppet med overbevisende stil til svært middelmådig pop og dance-musikk.

Hun har visst lært ett og annet av bollywoodfilmene på tv.

En lang dag med mye venting endte med å bli en av Eiras beste dager. Hun strålte hele veien hjem og sovna som en svært lykkelig stein.

TAKK FOR NÅ, NEPAL, HEI IGJEN, INDIA!

Da var Nepalvisitten vår over for denne gang!

Vi kom oss liksom aldri skikkelig ut av Kathmandu, men opplevde en god del av hovedstadens mange og allsidige sider. Møtte mange fine folk og fikk noen gode venner. Nepal var bra. 

Men nå er det India som gjelder igjen.

Elleville og rare India. Eller 'hjem', som Eira kaller det...

Siste badebassengbesøk i Kathmandu før vi forlater landet med de enorme fjellene, de frodige risterrassene og de vennlige menneskene.

Flyturen fra Kathmandu til Delhi bød på riktig så fin utsikt. -Her noen av verdens høyeste fjelltopper.

Da vi ankom vår eminente residens i den himalayaske fjellside var det en grå, fuktig og muggen tilværelse som møtte oss.
Musene hadde spist av klærne våre. Alt lukta våt kjeller og ingenting var helt tørt. Monsunen var tydeligvis ikke helt ferdig med å yppe seg. Skulle vi kanskje ikke ha forlatt Nepal likevel?
Dette var utsikten fra rommet vårt da vi kom.

Utsikten bedret seg imidlertid etterhvert. Sola kom, regnet og fuktigheten pakket snippesken og dro sin kos. Nå klager vi ikke lenger.

Eira var storfornøyd med å se igjen gamle kjenninger, både folk, hunder og bamser. Ikke minst var hun glad for å kunne gjenforene det gamle radarparet bamsen og dokka.

En liten kveldstur i nabolaget. Vi går forbi den populære sjappa "FRESH Chicken CORNER", hvor en enslig,  stakkars høne muligens aner hvorhen det bærer.
Neste morgen var den iallefall borte...

Eira er ikke lenger like glad i å bli tatt bilde av som hun en gang var. Hun har opparbeidet seg en mengde ulike taktikker å velge mellom for å unngå den indiske paparazziens, samt foreldres påtrengende knipsing. Her er en populær variant; "Du kan ikke ta bilde av meg, for jeg tar nemlig bilde av deg!"

I Nepal gikk strømmen minst 3 ganger hver dag, og forble borte i timesvis. I India skjer det ikke like ofte eller like planlagt, men likevel ofte nok til at det er  lurt alltid å ha et par stearinlys for hånden. Og som rutinerte Indiaboere har vi jo det. Og hva gjør vel litt strømbrudd nå og da?
Maten smaker dessuten enda bedre i lyset av to stearinlys. 

EN UKE PÅ LUKSUSHOTELL

En lørdag det var varmt og solfylt tok vi turen til et femstjerners hotell i nærheten. Der kan man kjøpe en særdeles god god lunsj som inkluderer tilgang på hotellets tre(!) svømmebasseng. En ganske så behagelig dag. Eira lærte seg å svømme med badevinger og Sven ble solbrent på magen.

Da vi kom hjem til vårt noe mer spartanske gjestehus oppdaget vi at Eiras dukke var blir sporløst forsvunnet. Uten et ord hadde hun klart å snike seg bort fra oss og gjemme seg et lurt sted på luksushotellet. Det var ingen annen fornuftig forklaring på forsvinningen. 

Helga etter hadde vi dermed ikke noe valg, vi måtte tilbake på hotellet, spise en fabelaktig lunsj og bade i timesvis i de tre bassengene. Og prøve å spore opp dukka. -Ikke noe valg.

Og etter å ha snust rundt litt og spurt litt her og der kom hun tuslende mot oss. 

Og det var tydelig at hun ikke bare hadde sovet bort hele uka på fint hotell. Nei, det var tydelig at hun hadde tatt seg en skikkelig fest. Håret var bustete og lurvete, og hun hadde tydeligvis vært på en av de lokale "beauty-salong"ene og fått tatovert seg øyenbryn. Hun hadde også operert på seg en skjønnhetsflekk. Og ikke nok med det; hun hadde til og med fått seg mustasj og tredagers-skjegg. Liten tvil om at hun hadde hatt mye moro i løpet av uka hun var alene på hotellet. Det var sikkert en uke hun kommer til å huske lenge. Hun var tydeligvis ganske flau, for hun har ikke sagt et kløyva ord siden.

Festglad liten dukke

Dessertbuffet er farlige greier. 

Eiras favorittbadestilling. "Jeg slapper av!" erklærer hun, mens hun klamrer seg til baderingen og kniper igjen øynene så hardt hun kan.

 ********************************************************************************

Overalt hvor det bor tibetanere kan vi finne bønneflagg. Og noen steder er mer gunstige for bønneflaggoppheng enn andre. Da hender det at det blir digre trær bestående av disse fargerike flaggene med tibetanske buddhistiske bønner på. 

I de tibetanske templene finnes det mye spennende, blant annet digre, fine trommer. Og en dag fikk Eira gjøre noe hun har hatt lyst til i over et halvt år, hun fikk endelig dundre løs på en tempeltromme, noe hun gjorde på andektig vis.

På en liten fjelltopp ligger det selvsagt et kloster. Der står også en finfin benk.
Eira er ikke snurt, hun har derimot fått en liten kengurufigur fra sin veninne Juni, som bor i Australia. En riktig fin kenguru, som var veldig gøy å leke med. Helt til den hoppet av sted for seg selv og ble borte. -Den skulle sikkert på luksushotell.
Vi får ta oss en tur til helga og sjekke om vi finner den...

Regn!

I Nepal er det regntid. Og da snakker vi ikke duskregntid. Og regn er moro. I hvertfall om du har en kompis å leke i regnet med. Dessverre måtte kompisen fly hjem til Tyskland dagen etter.

Regnet har foreløpig ikke forlatt oss ennå.

Deilig regn med Nepal-smak.

En kaputt paraply for to gjør susen

En taburin skal selvsagt bæres på hodet.
Dessuten skal det synges, dirigeres og marsjeres. 

En fredagstur til et kloster

Det finnes tilsynelatende utallige buddhistiske klostere her i Kathmandu. De er ofte store, fargerike og fine, og har stemningsfulle templer med staselig utsmykning. Vi tok oss en tur til et kloster på toppen et lite fjell to timers gåtur unna hotellet vårt. 

Da vi kom fram var tempelet stengt.   

Det topptrente øyet legger kanskje merke til at håret til Eira er blitt litt kortere. Det skyldes en liten frisørulykke. Fort gjort i Nepal.
Men Eira er veldig fornøyd med ny klipp.

Vi tar turen til et kloster på en slags Flåklypa-topp. Eira presenterer utsikten.

På veien går vi forbi en køttbutikk med landets ferskeste kjøttvarer. 

Det danses mye i løpet av en dag, her foran selvlysende, nepalsk mose.

Nepalske snøløver er heldigvis ikke like glupske som de indiske. Heldigvis. Eira inspiserer klosterets største eksemplar. 

På vei hjem igjen.
En pust i bakken mens vi speider utover den store verden.