Høsten er her

Tilværelsen går sin vante gang her i åskanten vår, og noen av oss har begynt nedtellinga til hjemreisa som ligger og vaker åtte uker foran oss. 

Monsunen har for lengst gitt seg, og nå begynner kveldene å bli litt friskere. Gensere, ull og fleece er funnet fram, og vi er i ferd med å bytte ut sandaler med sko. Den indiske høsten er her. Hun er en fjern slekting av den norske høsten, mye varmere, solfylt og vennlig.

Selv etter mange måneder her oppdager vi stadig nye saker. 

Her om dagen var vi ute og gikk da vi fikk øye på noe rart i bekken ved siden av veien.  

Hva er det som rører seg nedi der?

Denne snodige krabaten hadde det storveis i bekken oppe i fjellsiden, 1500 meter over havet, 2000 kilometer unna nærmeste dråpe saltvann.


###


Dharamsala er, som resten av India, ganske preget av søppel. Søppeltradisjonen her går stort sett ut på å kaste det du har der du er. En og annen gang blir noe av rasket rakt sammen til en liten haug og tent på. -En herlig duft...
Resultatet av denne stolte avfallskastingstradisjonen blir selvsagt at det ikke finnes en eneste flekk uten søppel.
På lørdag ble det arrangert fellesrydding av søppel. Vi troppet opp, sammen med 10-15 andre frivillige.

Vi fikk utdelt gummihansker, munnbind og søppelpose og kasta oss ut i det hissige brenneslekrattet langs veien. Der lå det uttømmelige mengder av plast, knust glass, tøyfiller, papir, papp, sko, korker, snorer, chipsposer og annet flott. Denne plukkingen bar etterhvert preg av å likne mer og mer på en arkeologisk utgraving.
Etter en times tid var to digre kontainere fylt til randen av det deiligste søppel.
Eira fant en mengde små skatter. Her viser hun fram et arkeologisk funn av de sjeldne, en godt bevart emballasje til en særegen, nordindisk kjekssjokolade, omtrentlig datert til tidlig bronsealder.

Selv skattejakt kan bli litt ensformig og kjedelig i lengden. Eira ofret seg for kunsten etter en god times rydding. Her med en av hennes mest provokative installasjoner, Stein på ein betongkloss.

Dagens høydepunkt er gjerne et besøk innom våre tibetanske venners butikk og restaurant. Her vanker det ubegrensa mengder snop og juice, samt en hund, fire gutter å leke med og to søppelsekker med leketøy.
Eira fikk på seg en gul plastikkappe, polstret knær og albuer og fløy mellom restaurantens bord og stoler og gjester og ropte så høyt hun kunne "Supermaaan". Publikums mottakelse var vel noe blandet, men Eira rant over av lykke og sov godt den natta.

Kokkelering

 Vi fikk middagsbesøk her en dag.

Og da må det jo nødvendigvis lages middag. Råvareutvalget på vårt to kvadratmeter store kjøkken uten kjøleskap avgjorde at det ble den lokale klassikeren chow mein. Eira heiv seg over oppgaven med stor lyst og iver.

Gulrotskrelling og -kutting med stødig hånd. Vi beregner klokelig et par gulrøtter ekstra. Gulrotbiter er nemlig fryktelig fristende, og kun halvparten slipper unna gapet til Eira på vei opp i steikepanna.

Blomkål.

Indisk hvitløk. En irriterende liten rakker. Hvitløksbåtene her er unødvendig små, så det å skaffe nok opphakka hvitløk til en god porsjon chow mein krever en halv formiddag og fryktelig god tålmodighet. Eller små, effektive barnefingre. Heldigvis har vi tilgang på en av delene her i huset.

Smaksprøver er ikke å komme unna. Eira forsikrer seg om at de tibetanske nudlene er akkurat passe al dente.

Plutselig var maten ferdig. Og Chow Mein á la Eira fikk skryt av det lokale dommerpanelet, bestående av erfarne, tibetanske ganer.

Også her i landet ryktes det at man blir stor og sterk dersom maten spises opp. Så etter måltidet er det vanlig å gjennomføre en rutinemessig høydekontroll. Det krever ikke ubetydelige mengder konsentrasjon.

Høyden kan tidvis variere litt, ser vi tydelig ut fra Eiras personlige målinger og markeringer.