Søndag...

Helt utav det blå våkner Eira med ett "Nei! Jeg vil ikke sover mer!", og så spretter hun ut av sengen vår. Ok. Klokken var snart åtte, og siden vi nå har begynt med "vanlige" stå-opp-rutiner fordi a) Eira har begynt på skolen (mer om det i et annet innlegg) og b) Sven har startet sin lærerkarriere, kan vi kanskje ikke forvente å få sove så mye lengre på søndager heller.

Så, om dere er nysgjerrige på hva som skjer hos oss for tiden, vil vi nå fortelle om dagen i dag. 

I dag hadde jeg (Inger) lyst på brød. Har Sven og Eira lyst på brød? Ikke Sven. Eira har. Har vi mel? Nei. (ergo vi kan ikke bake) Gidder noen å gå opp de tunge bakkene og de 15 minuttene til bakeren (for å kjøpe et slags lyst kake-brød, om han er åpen)? Nei. Ok.  For å likevel få en liten søndags-vri på den vanlige havregrøten, kutter Sven opp frukt og mandler i biter. 

[så langt kunne det vel være en søndag hvor-som-helst-i-verden]. Og så har vi forresten lokal-laget ost, som egentlig var kjøpt for å nyte en lokal variant av kjeks-ost-vin i går kveld, men vi sovnet (som vanlig) før vi fikk kommet så langt.

 Mens Sven kutter frukt og mandler lager jeg melke-te, fyller syv messingboller, som står på alteret vårt, med vann, som offergave til Buddha-statuen vår (eller "Buggi"som Eira sier), og tenner røkelse. Jeg ber om en fin søndag. Frokosten er klar.

Sven og Eira ved frokostbordet. Mer om hvorfor vi har masse jordbær på bordet vårt i et annet innlegg...

Under frokosten savner Inger Norge, og kommer på den gode ideen å laste ned norske radioprogrammer på dataen. Det går veldig fint helt til frøken fryd finner det for godt til å høre på radio. Hun vil heller lese bok, og da får ingen andre gjøre noe annet heller. 

Legg merke til de fine rosa klærne! Jeg prøvde å ta på Eira noe litt mindre rosa, men  den bestemte unge frøken var klar i sin tale: "Vil ikke! Jeg VIL ha ROSA!"

Så, plutselig banker det på døren, ikke bare litt forsiktig, men det hamres. Utenfor står nabo-jenta. Hun LØPER inn når vi åpner. Det har vist seg at de er et godt team når det gjelder å finne på ting som de ikke har lov til, Eira og denne jenta som ikke skjønner hva vi sier, og ikke vi hva hun sier. Nabojenta er ett år eldre enn Eira. Det vil si, hun er snart fem etter tibetansk regnemåte, mens hun er 4 hvis vi regner ut fra vår tellemåte. (Forvirrende? Hun er født i 2008. Tibetanerne, som egentlig ikke bryr seg noe særlig om alder, sier at barna er 1 år når de blir født, og strengt tatt har jo babyer allerede levd 9 måneder i magen.) Nabojenta er aldeles nydelig, men slettes ikke det forbildet som Eira trenger.  Nabojenta løper først, og Eira hakk i hæl og alltid med en forelder løpende etter: "No, no, no...." 

Nabojenta kom i dag inn med en tibetansk kjole og da skulle selvfølgelig Eira også ha på seg en slik kjole. 

Som for nordmenn flest, tenker vi at søndag er en fin turdag og vi bestemmer  oss for å ta en tur til Dharamsalas berømte foss, som forøvrig er en godt likt søndagsaktivet for folk flest i Dharamsala. For Eira sin del ender turen med et bad i det iskalde vannet, og hun klarer ikke dy seg: også pappa må bade litt... 

Turen tar en hel dag, omtrent, og endelig blir det kveld og natt. Vi har fått brød i hus, og Eira synes det er helt passende å ligge litt på gulvet mens hun tygger kveldsmaten sin. 

håper dere har hatt en like fin søndag. God natt!

Et hundeliv

Det florerer av store og små hunder her, til Eiras store fornøyelse.

Hun vil helst ikke gjøre annet enn å gå rundt og klappe kjente og fremmede hunder. Den mest populære aktiviteten blandt løshundene om dagen er å ligge paddeflate og samle krefter til natta. Det er nemlig da moroa braker løs. Hundene gjør en viktig jobb her. De passer på at ingen sover mer enn absolutt nødvendig om natta. De legger en solid innsats i jobben sin, de bjeffer, glefser, uler, slåss, knurrer og bjeffer enda mer. Hele natta. Heldigvis.    

Hunder. Her i typisk formiddagspositur foran det nasjonale tibetanske biblioteket.  

Eira har fått seg mange nye venner her. Men kun en bestevenn. Hun heter Tsering og er en liten, snill hund som bor på vår lokale restaurant. Tsering får beinhard bestevennbehandling av Eira. Men i følge Eira tullebiter Tsering bare... 

Eira mater bestevenn Tsering med indiske nonstop.

Overalt møter Eira nye hundevenner. Selv om hun har stor tillit til hundenes vennskapelige natur er det trygt å ha katten Lillebror på nakken ved nye hundebekjennskaper.
Over Eira henger en av de mange plakatene av tibetanere som har tent på seg i protest mot Kinas oppførsel i Tibet.

En lokal tøffing.

En leken klosterhund får erfare Eiras innøvde finter.

En piknik ved naboklosteret øker plutselig flere hakk i artighet da en liten valp kommer innom.
Den euforiske gleden hos Eira varer helt til valpen setter de spisse tenne sine i ullbuksa hennes. 

Hunder er topp, men det finnes jamen massevis av andre spennende dyr her også!

Aper!
Piu! Roper Eira når hun ser en ape.
(Det er selvfølgelig det tibetanske ordet for disse underholdende skapningene.)
De er morsomme, spretne og utrolig gode til å klatre.
Men de er LITT skumle også...

Heisann! Plutselig fant vi en dromedar. Den har bare en pukkel, kan Eira fortelle. 

Noen dyr er store, andre litt mindre. Her en liten, fin bie vi fant i vinduskarmen.
Dessverre var den ganske død. 

Ekorn er det også her.
Indiske Ekorn er selvfølgelig helt ville etter indisk te, Chai. 

Det finnes til og med katter også i India.
Her et heldig eksemplar som får tildelt en av de mange tyggisene Eira får av folk overalt. Tyggis er det beste indiske katter vet. Sier Eira.