Bryllupsfest!

I går var vi på fest. Bryllupsfest. Tibetansk bryllupsfest.

Iført tradisjonelle tibetanske festklær trappet vi opp ganske halsende, ganske overbevist om at vi var ute i siste liten, som vanlig. Først møtte vi noen venner på et hotellrom. En god stund seinere dukket bruden opp på rommet. -For å bli kledd opp i brudeklær. Og kvarteret senere så vi brudgomen traske forbi oss på gata, iført lett slaskete hverdagsklær. Han så ut som om han ikke skulle gifte seg på ukesvis. Vi var visst ikke så seint ute likevel, viste det seg. 

Det blir gjerne en god del venting når vi gjør ting sammen med våre tibetanske venner, og ingen vet helt når ting skjer. Plutselig bare skjer de. 

Og plutselig satt brudeparet der, ferdigpyntet og med svære, flotte og ekstremt varme bryllupspelsluer på hodet.  Så var bryllupet i gang. 

Som i alle tibetanske bryllup sitter brudeparet på utstilling før alle gjestene kommer og legger et silkeskjerf rundt halsen på dem og halve slekta, som sitter ved siden av. Tidligere på dagen hadde vi investert i femten tibetanske silkeskjerf av flotteste kaliber, så vi var godt rustet. Håper de får bruk for de 1855 silkeskjerfene de satt igjen med til slutt.

Venting. Eiras favorittaktivitet. 

 Det skjer ikke alltid så mye i tibetanske bryllup. Ingen taler. Ofte ingen sanger. Man får mat og drikke og sitter og kikker rundt seg. Men Eira vet råd. Hun fant seg en munk med smarttelefon. 

Da det var blitt mørkt og folk hadde begynt å rusle hjem startet endelig moroa. Eira var ikke sein om å kaste seg utpå dansegulvet og vrikket og hoppet med overbevisende stil til svært middelmådig pop og dance-musikk.

Hun har visst lært ett og annet av bollywoodfilmene på tv.

En lang dag med mye venting endte med å bli en av Eiras beste dager. Hun strålte hele veien hjem og sovna som en svært lykkelig stein.

TAKK FOR NÅ, NEPAL, HEI IGJEN, INDIA!

Da var Nepalvisitten vår over for denne gang!

Vi kom oss liksom aldri skikkelig ut av Kathmandu, men opplevde en god del av hovedstadens mange og allsidige sider. Møtte mange fine folk og fikk noen gode venner. Nepal var bra. 

Men nå er det India som gjelder igjen.

Elleville og rare India. Eller 'hjem', som Eira kaller det...

Siste badebassengbesøk i Kathmandu før vi forlater landet med de enorme fjellene, de frodige risterrassene og de vennlige menneskene.

Flyturen fra Kathmandu til Delhi bød på riktig så fin utsikt. -Her noen av verdens høyeste fjelltopper.

Da vi ankom vår eminente residens i den himalayaske fjellside var det en grå, fuktig og muggen tilværelse som møtte oss.
Musene hadde spist av klærne våre. Alt lukta våt kjeller og ingenting var helt tørt. Monsunen var tydeligvis ikke helt ferdig med å yppe seg. Skulle vi kanskje ikke ha forlatt Nepal likevel?
Dette var utsikten fra rommet vårt da vi kom.

Utsikten bedret seg imidlertid etterhvert. Sola kom, regnet og fuktigheten pakket snippesken og dro sin kos. Nå klager vi ikke lenger.

Eira var storfornøyd med å se igjen gamle kjenninger, både folk, hunder og bamser. Ikke minst var hun glad for å kunne gjenforene det gamle radarparet bamsen og dokka.

En liten kveldstur i nabolaget. Vi går forbi den populære sjappa "FRESH Chicken CORNER", hvor en enslig,  stakkars høne muligens aner hvorhen det bærer.
Neste morgen var den iallefall borte...

Eira er ikke lenger like glad i å bli tatt bilde av som hun en gang var. Hun har opparbeidet seg en mengde ulike taktikker å velge mellom for å unngå den indiske paparazziens, samt foreldres påtrengende knipsing. Her er en populær variant; "Du kan ikke ta bilde av meg, for jeg tar nemlig bilde av deg!"

I Nepal gikk strømmen minst 3 ganger hver dag, og forble borte i timesvis. I India skjer det ikke like ofte eller like planlagt, men likevel ofte nok til at det er  lurt alltid å ha et par stearinlys for hånden. Og som rutinerte Indiaboere har vi jo det. Og hva gjør vel litt strømbrudd nå og da?
Maten smaker dessuten enda bedre i lyset av to stearinlys.