Kokkelering

 Vi fikk middagsbesøk her en dag.

Og da må det jo nødvendigvis lages middag. Råvareutvalget på vårt to kvadratmeter store kjøkken uten kjøleskap avgjorde at det ble den lokale klassikeren chow mein. Eira heiv seg over oppgaven med stor lyst og iver.

Gulrotskrelling og -kutting med stødig hånd. Vi beregner klokelig et par gulrøtter ekstra. Gulrotbiter er nemlig fryktelig fristende, og kun halvparten slipper unna gapet til Eira på vei opp i steikepanna.

Blomkål.

Indisk hvitløk. En irriterende liten rakker. Hvitløksbåtene her er unødvendig små, så det å skaffe nok opphakka hvitløk til en god porsjon chow mein krever en halv formiddag og fryktelig god tålmodighet. Eller små, effektive barnefingre. Heldigvis har vi tilgang på en av delene her i huset.

Smaksprøver er ikke å komme unna. Eira forsikrer seg om at de tibetanske nudlene er akkurat passe al dente.

Plutselig var maten ferdig. Og Chow Mein á la Eira fikk skryt av det lokale dommerpanelet, bestående av erfarne, tibetanske ganer.

Også her i landet ryktes det at man blir stor og sterk dersom maten spises opp. Så etter måltidet er det vanlig å gjennomføre en rutinemessig høydekontroll. Det krever ikke ubetydelige mengder konsentrasjon.

Høyden kan tidvis variere litt, ser vi tydelig ut fra Eiras personlige målinger og markeringer.