Tid for fredsmarsj

10. mars hvert år markeres Tibets nasjonale "opprørsdag".   

I år ble dagen markert for 53. gang. 

I 1959 gjorde den tibetanske befolkningen opprør mot den kinesiske okkupasjonsmakta. 

Det endte særdeles brutalt og blodig for tibetaneres del. 

I Dharamsala, som for tiden er vårt hjem, er markeringen av denne dagen spesielt tydelig. 

Tusenvis deltar på en fredsmarsj som går i flere timer ned fjellsiden. 

Kontorer, butikker og skoler stenges og gata (det finnes egentlig bare én gate) fylles av ropende, flaggveivende og fargerike eksiltibetanere og sympatisører. 

Vi ble med på markeringen, og Eira så med lengsel etter de store, fargerike tibetanske flaggene som det ble vaiet ivrig med i toget. Og plutselig stod hun der med et stort glis og et enda større flagg. Hun tviholdt på det tunge flagget og brukte sine kjempekrefter på å vaie som den fødte vaier. 

Selv om marsjeringa tok på og kreftene i beina etterhvet forsvant, var det totalt uaktuelt for Eira å la noen andre få ta over flaggbæringa. 

Og da vi hadde nådd målet for marsjen etter noen timer, var det best å slippe å traske hele den lange veien opp igjen, tenkte Eira. Hun fant likesågodt en motorsykkel, klatret opp på den og forsvant i rasende fart opp den smale, svingete og hullete gata, mellom busser, scootere, lastebiler, taxier, fruktselgere, hunder, kuer og apekatter.  

Stadig med et flagg i hånda. 

Et skremmende, nytt bekjennskap

SNØLØVEN

Vi var nettopp på en liten svipptur til Dehradun, en by med en ganske stor tibetansk bosetning. I nyttårsfeiringens avsluttende fase fikk vi overvære en tradisjonell religiøs dans, cham. Etter en hel dag med ulike danseinnslag, med feiende flotte kostymer og tildels ganske skremmende masker, dukket denne ustabile krabaten opp. Snøløven!

Han var stor, uforutsigbar og nådeløs. Straks han viste seg på den åpne plassen gikk det et sus over den digre forsamlingen. Store som små tilskuere rygget bort fra den store danseplassen, noen beinfløy i dekning med øyne lysende av frykt. Vi skulle snart skjønne hvorfor. 

Løven gikk nemlig sporenstreks til angrep på tilfeldige stakkarer. En bestemor fikk veska si revet ut av hendene, og den ble slengt over alle hauger. Like etter fikk det digre beistet jafset i seg en skolegutt, så bare beina stakk ut av den skjeggete kjeften. Den uheldige pjokken kom seg etterhvert heldigvis løs og fikk kommet seg forholdsvis uskadet i sikkerhet. 

Plutselig bråsnudde den seg og satte øynene sine rett i oss. Så spurtet det enorme udyret mot oss. 

Rett foran oss satt det tre gamle bestemødre som plutselig havnet i fanget vårt. Overalt rundt oss hylte og skreik folk. Da vi lukket opp øynene igjen hadde snøløven heldigvis beveget seg bort fra oss, og vi var fortsatt i live, såvidt...

Snøløven er et sagnomsust og tungt symbolladet dyr med sentral plass innen myter, religion og eventyr i Tibet. Snøløven er avbildet på det tibetanske flagget, på de gamle pengesedlene, på bønneflagg, religiøse bilder og i templer. Dietten består hovedsakelig av tibetanske skolebarn, tror jeg.

 

Eiras møte med snøløven ble en sjelsettende opplevelse for henne. Ikke så rart, kanskje. 

Den ellers så uredde bajasen fikk ikke gravd seg langt nok ned i fanget til pappa.

Er han borte? Er løven borte? Kan vi puste ut?

**********

Etter en lang stund med stålsetting turte Eira å kjenne på de sylskarpe tennene til denne voktende snøløven ved inngangen til et kloster. 

Løven ser ikke så levende ut, kanskje, men du vet aldri.

Eira lar aldri en snøløve passere ustudert. 

En dag gikk vi fortbi en gedigen, tradisjonell løve. Den er, som alle skjønner, ikke i nærheten av å være så farlig som dens tibetanske fetter, snøløven. 

Det har iallefall Eira skjønt.