På gjensyn, India

Nå nærmer det seg en liten svipptur hjemom.

Her kommer et par glimt fra en fin siste uke her i Dharamsala.

Eira får stadig nye bekjentskaper. Her en lystig liten kneler som Eira fikk riktig så god kontakt med. 

Rajiv, het han visst.

Sommervarmen fikk oss til å ta en tur til et sagnomsust badeland en liten busstur unna Dharamsala. Fascilitetene viste seg å bestå av et basseng på ca 18 meter. Vannet var iskaldt og var neppe av det aller reineste slaget. Mesteparten av bassenget var fylt opp av svært iherdige indiske unge menn som var mer eller mindre svømmedyktige. De fleste hadde sin egne, unike svømmestil, men alle hadde en forkjærlighet for ville og desperate armbevegelser. 

Eiras første svømmebassengopplevelse ble perfekt. 

Eira med to favoritter:

Favorittguden Ganesha, som stiller med stor vom og et snedig elefanthode og forøvrig har en rotte som venn, og favorittdrikken juice, her representert ved mangojuice på flaske, drukket på favorittvis, med sugerør.

Å ta det rolig har Eira aldri helt skjønt vitsen med. 

Noen ganger dropper hun like så godt å tråkke nedi bakken når hun går. 

Flaks hun har en sterk mamma med balansen i boks. 

Nei, dette Indialivet tar på. 

På tide å dra en tur hjem til Norge og slappe av litt.

Kanskje ta seg en is.

*

En varm søndag i mai

Her i den indiske fjellheimen begynner vi å merke at sommeren er påtrengende.

Det er varmt. Og ganske støvete. 

Fra vår førsteetasjes leilighet ser vi hver dag flere små skogbranner, samtidig, i slettelandet under oss. Far i huset er blitt solbrent på ryggen, og føttene våre er for lengst blitt sandalbrune.

Det forfriskende vannet i springen er blitt litt mer lunka og litt mindre forfriskende. 

Joda, sommeren er visst kommet.

Vi klager ikke, men sørger heller for å hive i oss store doser is, frukt og juice.

Eller vi tar en tur til elva og bader litt i det iskalde smeltevannet som renner fra de hvite fjellene som ruver over stedet der vi bor. 

På søndag tok vi oss en liten tur til elva.

Men på veien gikk vi forbi denne flotte frisørsalongen, og da måtte vi stoppe for å klippe litt lugg.

Til tross for den flotte plakaten i vinduet var det visstnok kun barn og herremenn som fikk klippe seg her. Så Eira fikk lov til å komme inn. 

Eira hadde aldri sittet i en frisørstol tidligere. Hun har vært vitne til at far fikk kyndig, indisk hårbehandling i februar, og det gjorde et solid inntrykk, så hun var fullt klar over hva dette gikk ut på. 

Hun var fast bestemt på å klippe seg her. 

Så da ble det sånn.

Hun satt alvorlig og HELT stille i 8 minutter. Det har ikke skjedd siden vi kom hit i januar.

Så den noe skjeive og litt småhakkete nye spanneluggen hun fikk seg denne fine søndagen kunne ingen belemre Eira for.

Mye vann, mye stein og mye sol.

Eira var en stund ganske bekymra for at det fantes faretruende fiskeskapninger i elva.

Men etter en del undersøking fant vi ut at det sannsynligvis var trygt å vasse litt.

Elva brukes av mange som et vaskeri for store plagg og tepper og denslags.

Dette var Eira selvsagt klar over, så hun hadde pakket med seg sin gode komanjong, katten Lillebror. Lillebror var blitt lettere møkkete etter en rekke turer utendørs i det siste, så en vask var absolutt på sin plass. Og etter en grundig vask må katter tørkes. Det gjøres best på en stein i solsteika.

Etter en lang, fin og utmattende dag i elva og i sola skulle vi ta bussen hjem igjen.

Men bussen ville ikke stoppe for oss, siden vi ikke stod akkurat der den umarkerte bussholdeplassen var, nemlig 20-30 meter lenger borte.

Så da måtte vi vente på neste buss. 

Vi stod ikke lenge og ventet før Eira ble kidnappet av en lokal søskenflokk.

De tok henne med seg til en benk på andre siden av veien og nektet å løslate gisselet før det ble tatt et bilde av hele banden. (Sjefen har på seg sjefscapsen.)

Eira holdt på å sovne på benken, så hun fikk vel neppe med seg dramatikken...

Bussen kom etterhvert.

Og vi fikk sitte på!

Det var visst populært å ta bussen denne ettermiddagen. 

Eira fikk seg heldigvis et kjent fang å sitte på, så hun sovnet fornøyd med en smeltende is i hånda.

Her er værmeldinga for neste uke, hvis noen skulle lure. Det går rykter om at dere mangler værmelding om dagen, så dere kan jo bruke denne!

Besøk!

Her kommer et aldri så lite tilbakeblikk.

For en stund siden fikk vi besøk. Farmorbesøk!

Hun dukket opp på flyplassen i Delhi og hadde med seg sekken full av overraskelser fra gamlelandet. Til stor jubel. 

I Delhi er det ofte varmt, så vi dro til dyreparken (eller "bureparken", som Eira ganske treffende kaller den) for å ta oss en dukkert. Men det gikk ikke. For der lå det enten krokodiller eller flodhester... 

Flodhesten koste seg i bassenget, men ville ikke dele det grumsete, grønne badevannet med oss. 

Så vi gikk heller bort for å hilse på en hvit(!) tiger.

Kanskje tigeren vasket seg med litt for mye tigersåpe?

Farmor hadde med seg masse spennende saker...

For eksempel såpebobler!!

Påskepiknik med påskeballong, påskeservietter, påskevær og...

-påskeegg!!

Tro det eller ei, men påskeharen dukket faktisk opp her i India også!

Han hadde visst hoppet den lange veien fra Norge med tre store egg fyllt til randen med deilig påskegodt. Snill hare, altså!

Eira var mer enn middels fornøyd med årets påske!

Takk for besøket, til farmor og til påskeharen.

Søndag...

Helt utav det blå våkner Eira med ett "Nei! Jeg vil ikke sover mer!", og så spretter hun ut av sengen vår. Ok. Klokken var snart åtte, og siden vi nå har begynt med "vanlige" stå-opp-rutiner fordi a) Eira har begynt på skolen (mer om det i et annet innlegg) og b) Sven har startet sin lærerkarriere, kan vi kanskje ikke forvente å få sove så mye lengre på søndager heller.

Så, om dere er nysgjerrige på hva som skjer hos oss for tiden, vil vi nå fortelle om dagen i dag. 

I dag hadde jeg (Inger) lyst på brød. Har Sven og Eira lyst på brød? Ikke Sven. Eira har. Har vi mel? Nei. (ergo vi kan ikke bake) Gidder noen å gå opp de tunge bakkene og de 15 minuttene til bakeren (for å kjøpe et slags lyst kake-brød, om han er åpen)? Nei. Ok.  For å likevel få en liten søndags-vri på den vanlige havregrøten, kutter Sven opp frukt og mandler i biter. 

[så langt kunne det vel være en søndag hvor-som-helst-i-verden]. Og så har vi forresten lokal-laget ost, som egentlig var kjøpt for å nyte en lokal variant av kjeks-ost-vin i går kveld, men vi sovnet (som vanlig) før vi fikk kommet så langt.

 Mens Sven kutter frukt og mandler lager jeg melke-te, fyller syv messingboller, som står på alteret vårt, med vann, som offergave til Buddha-statuen vår (eller "Buggi"som Eira sier), og tenner røkelse. Jeg ber om en fin søndag. Frokosten er klar.

Sven og Eira ved frokostbordet. Mer om hvorfor vi har masse jordbær på bordet vårt i et annet innlegg...

Under frokosten savner Inger Norge, og kommer på den gode ideen å laste ned norske radioprogrammer på dataen. Det går veldig fint helt til frøken fryd finner det for godt til å høre på radio. Hun vil heller lese bok, og da får ingen andre gjøre noe annet heller. 

Legg merke til de fine rosa klærne! Jeg prøvde å ta på Eira noe litt mindre rosa, men  den bestemte unge frøken var klar i sin tale: "Vil ikke! Jeg VIL ha ROSA!"

Så, plutselig banker det på døren, ikke bare litt forsiktig, men det hamres. Utenfor står nabo-jenta. Hun LØPER inn når vi åpner. Det har vist seg at de er et godt team når det gjelder å finne på ting som de ikke har lov til, Eira og denne jenta som ikke skjønner hva vi sier, og ikke vi hva hun sier. Nabojenta er ett år eldre enn Eira. Det vil si, hun er snart fem etter tibetansk regnemåte, mens hun er 4 hvis vi regner ut fra vår tellemåte. (Forvirrende? Hun er født i 2008. Tibetanerne, som egentlig ikke bryr seg noe særlig om alder, sier at barna er 1 år når de blir født, og strengt tatt har jo babyer allerede levd 9 måneder i magen.) Nabojenta er aldeles nydelig, men slettes ikke det forbildet som Eira trenger.  Nabojenta løper først, og Eira hakk i hæl og alltid med en forelder løpende etter: "No, no, no...." 

Nabojenta kom i dag inn med en tibetansk kjole og da skulle selvfølgelig Eira også ha på seg en slik kjole. 

Som for nordmenn flest, tenker vi at søndag er en fin turdag og vi bestemmer  oss for å ta en tur til Dharamsalas berømte foss, som forøvrig er en godt likt søndagsaktivet for folk flest i Dharamsala. For Eira sin del ender turen med et bad i det iskalde vannet, og hun klarer ikke dy seg: også pappa må bade litt... 

Turen tar en hel dag, omtrent, og endelig blir det kveld og natt. Vi har fått brød i hus, og Eira synes det er helt passende å ligge litt på gulvet mens hun tygger kveldsmaten sin. 

håper dere har hatt en like fin søndag. God natt!

Et hundeliv

Det florerer av store og små hunder her, til Eiras store fornøyelse.

Hun vil helst ikke gjøre annet enn å gå rundt og klappe kjente og fremmede hunder. Den mest populære aktiviteten blandt løshundene om dagen er å ligge paddeflate og samle krefter til natta. Det er nemlig da moroa braker løs. Hundene gjør en viktig jobb her. De passer på at ingen sover mer enn absolutt nødvendig om natta. De legger en solid innsats i jobben sin, de bjeffer, glefser, uler, slåss, knurrer og bjeffer enda mer. Hele natta. Heldigvis.    

Hunder. Her i typisk formiddagspositur foran det nasjonale tibetanske biblioteket.  

Eira har fått seg mange nye venner her. Men kun en bestevenn. Hun heter Tsering og er en liten, snill hund som bor på vår lokale restaurant. Tsering får beinhard bestevennbehandling av Eira. Men i følge Eira tullebiter Tsering bare... 

Eira mater bestevenn Tsering med indiske nonstop.

Overalt møter Eira nye hundevenner. Selv om hun har stor tillit til hundenes vennskapelige natur er det trygt å ha katten Lillebror på nakken ved nye hundebekjennskaper.
Over Eira henger en av de mange plakatene av tibetanere som har tent på seg i protest mot Kinas oppførsel i Tibet.

En lokal tøffing.

En leken klosterhund får erfare Eiras innøvde finter.

En piknik ved naboklosteret øker plutselig flere hakk i artighet da en liten valp kommer innom.
Den euforiske gleden hos Eira varer helt til valpen setter de spisse tenne sine i ullbuksa hennes. 

Hunder er topp, men det finnes jamen massevis av andre spennende dyr her også!

Aper!
Piu! Roper Eira når hun ser en ape.
(Det er selvfølgelig det tibetanske ordet for disse underholdende skapningene.)
De er morsomme, spretne og utrolig gode til å klatre.
Men de er LITT skumle også...

Heisann! Plutselig fant vi en dromedar. Den har bare en pukkel, kan Eira fortelle. 

Noen dyr er store, andre litt mindre. Her en liten, fin bie vi fant i vinduskarmen.
Dessverre var den ganske død. 

Ekorn er det også her.
Indiske Ekorn er selvfølgelig helt ville etter indisk te, Chai. 

Det finnes til og med katter også i India.
Her et heldig eksemplar som får tildelt en av de mange tyggisene Eira får av folk overalt. Tyggis er det beste indiske katter vet. Sier Eira. 

Tid for fredsmarsj

10. mars hvert år markeres Tibets nasjonale "opprørsdag".   

I år ble dagen markert for 53. gang. 

I 1959 gjorde den tibetanske befolkningen opprør mot den kinesiske okkupasjonsmakta. 

Det endte særdeles brutalt og blodig for tibetaneres del. 

I Dharamsala, som for tiden er vårt hjem, er markeringen av denne dagen spesielt tydelig. 

Tusenvis deltar på en fredsmarsj som går i flere timer ned fjellsiden. 

Kontorer, butikker og skoler stenges og gata (det finnes egentlig bare én gate) fylles av ropende, flaggveivende og fargerike eksiltibetanere og sympatisører. 

Vi ble med på markeringen, og Eira så med lengsel etter de store, fargerike tibetanske flaggene som det ble vaiet ivrig med i toget. Og plutselig stod hun der med et stort glis og et enda større flagg. Hun tviholdt på det tunge flagget og brukte sine kjempekrefter på å vaie som den fødte vaier. 

Selv om marsjeringa tok på og kreftene i beina etterhvet forsvant, var det totalt uaktuelt for Eira å la noen andre få ta over flaggbæringa. 

Og da vi hadde nådd målet for marsjen etter noen timer, var det best å slippe å traske hele den lange veien opp igjen, tenkte Eira. Hun fant likesågodt en motorsykkel, klatret opp på den og forsvant i rasende fart opp den smale, svingete og hullete gata, mellom busser, scootere, lastebiler, taxier, fruktselgere, hunder, kuer og apekatter.  

Stadig med et flagg i hånda. 

Et skremmende, nytt bekjennskap

SNØLØVEN

Vi var nettopp på en liten svipptur til Dehradun, en by med en ganske stor tibetansk bosetning. I nyttårsfeiringens avsluttende fase fikk vi overvære en tradisjonell religiøs dans, cham. Etter en hel dag med ulike danseinnslag, med feiende flotte kostymer og tildels ganske skremmende masker, dukket denne ustabile krabaten opp. Snøløven!

Han var stor, uforutsigbar og nådeløs. Straks han viste seg på den åpne plassen gikk det et sus over den digre forsamlingen. Store som små tilskuere rygget bort fra den store danseplassen, noen beinfløy i dekning med øyne lysende av frykt. Vi skulle snart skjønne hvorfor. 

Løven gikk nemlig sporenstreks til angrep på tilfeldige stakkarer. En bestemor fikk veska si revet ut av hendene, og den ble slengt over alle hauger. Like etter fikk det digre beistet jafset i seg en skolegutt, så bare beina stakk ut av den skjeggete kjeften. Den uheldige pjokken kom seg etterhvert heldigvis løs og fikk kommet seg forholdsvis uskadet i sikkerhet. 

Plutselig bråsnudde den seg og satte øynene sine rett i oss. Så spurtet det enorme udyret mot oss. 

Rett foran oss satt det tre gamle bestemødre som plutselig havnet i fanget vårt. Overalt rundt oss hylte og skreik folk. Da vi lukket opp øynene igjen hadde snøløven heldigvis beveget seg bort fra oss, og vi var fortsatt i live, såvidt...

Snøløven er et sagnomsust og tungt symbolladet dyr med sentral plass innen myter, religion og eventyr i Tibet. Snøløven er avbildet på det tibetanske flagget, på de gamle pengesedlene, på bønneflagg, religiøse bilder og i templer. Dietten består hovedsakelig av tibetanske skolebarn, tror jeg.

 

Eiras møte med snøløven ble en sjelsettende opplevelse for henne. Ikke så rart, kanskje. 

Den ellers så uredde bajasen fikk ikke gravd seg langt nok ned i fanget til pappa.

Er han borte? Er løven borte? Kan vi puste ut?

**********

Etter en lang stund med stålsetting turte Eira å kjenne på de sylskarpe tennene til denne voktende snøløven ved inngangen til et kloster. 

Løven ser ikke så levende ut, kanskje, men du vet aldri.

Eira lar aldri en snøløve passere ustudert. 

En dag gikk vi fortbi en gedigen, tradisjonell løve. Den er, som alle skjønner, ikke i nærheten av å være så farlig som dens tibetanske fetter, snøløven. 

Det har iallefall Eira skjønt.